Minicart 0
  • Du har ingen produkter i handlekurven.

Tannlege Tregde og Omland 2013

Kristian Tregde og Line Omland november 2013


Første tur til sykehuset på Haydom gav heftig mersmak

så nå – to år etter forrige tur – ville jeg tilbake.  Kontakter fra forrige besøk pleies jevnlig via telefon og mail, og det ble derfor koordinert reise med andre som også skulle til sykehuset for forskjellige formål slik at vi sammen kunne leie oss et småfly inn denne gangen. Femtimers tur i Toyota Landcruiser med fire passasjerer mer enn bilen er registrert for er moro første gang, men ikke andre.  Flyturen er også en fantastisk opplevelse i seg selv, og går over et enormt slettelandskap med spredte hytter og bosetninger ulikt alt man er vant til å se hjemmefra. Jeg visste da jeg ankom at det ikke hadde vært tannlege på sykehuset på mange måneder, og var ærlig talt ganske spent på hva som ventet meg denne gangen. Forrige besøk ga både glede og fortvilelse hva pasienter angikk, tidvis stolt over hva jeg fikk gjennomført og andre ganger fortvilet over min utilstrekkelighet.

Det var en god følelse å lande på flystripen og allerede der gjenkjenne de første lokale ansiktene. Sykehuset ligger en kort spasertur unna flystripa, men med mye bagasje var det godt å se at det var sendt en bil for å hente oss. Vi slapp imidlertid ikke inn i bilen uten og først ha blitt ønsket velkommen av en lokal original som uten ett ord håndhilste høytidelig i en evighet. Han husket neppe meg fra forrige besøk, men jeg kjente fort at også denne gangen skulle jeg komme til å huske ham på den umiskjennelige lukten av alkohol. Lite hadde endret seg på Haydom.  Både mennesker og hus, dyr og insekter, farger og lukter, alt var det samme. De herlige barna langs veien var der også. Og godt var det, det var jo dette jeg dro tilbake for å oppleve!

 

Det kan være mye å tenke på ved ankomst, og en av tingene som må på plass er arbeidsvisum. Det skulle denne gangen vise seg å by på utfordringer, med den konsekvensen at jeg ikke turte å trekke i «scrubs» før godt uti andre uke av oppholdet på Haydom. Dette er unormalt lenge og skyldtes rett og slett korrupte elementer i et allerede dårlig fungerende system, og det kunne fort skapt en hel del frustrasjon for mitt vedkommende som det gjorde for andre europeiske frivillige. Heldigvis hadde Jan Thomassen ved Dental Sør nylig sendt ned to nye uniter til klinikken som skulle befinne seg i en eller annen container på sykehusområdet. I påvente av det riktige stempelet i passet, begynte jeg sammen med en pensjonert rørlegger fra Hardanger, Magne Øydvin, å lokalisere og sette sammen disse. Dette fikk vi til med god hjelp av lokale krefter. En god opplevelse med mye latter, festlige misforståelser og til slutt tilfredshet hos alle involverte. Fra før hadde klinikken to behandlingsrom der kun det ene i realiteten ble brukt av oss europeiske tannleger. Målet er etter hvert å få to behandlingsrom opp å gå med europeisk standard. Før dette er en realitet må det gjøres noen endringer på det tekniske rommet, men dette er innenfor rekkevidde.

 

Siste halvannen uke av mitt opphold fikk jeg selskap på klinikken av Line M. Omland fra Bergen som skulle holde fortet etter at jeg dro. Etter noen uker som eneste tannlege i mils omkrets var det en befrielse å få en å snakke med om de faglige utfordringene og opplevelsene så langt, og også en å dele de felles utfordringene med som vi fikk da vi var sammen. Som tannleger jobber vi jo mye alene med pasientene, så den luksusen det er å ha en annen tannlege ved siden av gjennom hele prosesser er i seg selv utrolig givende og lærerikt. Hun trakk også i tråder og fikk organisert plass til oss på en av uteklinikkene hvor vi organiserte en provisorisk tannklinikk under et tre. Dette kalles en outreach, og gjennomføres sammen med et helseteam som ambulerer utkantstrøk for å vaksinere og følge opp barn og mødre med helseråd, veiing av barna etc. Slik kan også mennesker som bor langt unna sykehuset bli hjulpet unna med vonde tenner, og da spesielt unge kvinner som ofte ikke har de samme reisemulighetene som mennene i landsbyene har. Det er skummelt å trekke de første tennene uten å ha et røntgenbilde i bunn, og uten mulighet for å klappe opp dersom behovet skulle melde seg. Men det finnes alltid en mulighet for å ta pasienten med tilbake til klinikken dersom det blir behov for kirurgi. Det er også tilfredsstillende å se hvor fort erfaring vokser på en når situasjonen er som den er. Ved å sondere, føle på mobilitet og palpere ben lærer en fort hvilke tenner en bør holde seg unna på en slik «utedag».

 

Igjen vil jeg, både på vegne av Line M. Omland og meg selv, takke alle involverte i Norge som har gjort og fortsatt gjør det mulig for oss tannleger å bidra i dette området med det vi kan. Jeg anbefaler alle som er nysgjerrige på Afrika, bistand og fremmede kulturer å vurdere muligheten for et par måneder på Haydom sykehus. Det er givende, lærerikt og faglig relevant. Og i den grad det også er frustrerende, er det på en god måte. Det er viktig å huske at selv om en føler at en drar for å gi, så er den verdenen man kommer til så totalt annerledes at det ikke kan nytte og la frustrasjonen ta overhånd når misforståelsene står i kø, kommunikasjonen svikter og lokal kunnskapsmangel gir frysninger på ryggen under den stekende afrikanske solen. VI er gjestene hos DEM, og sånn er det bare.

 

Kristian Tregde –  kristiantraegde@gmail.com

Billedgalleri, klikk på det første lille bildet og bla med piltast eller museklikk