Minicart 0
  • Du har ingen produkter i handlekurven.

Tannlege Engelstad og Tregde 2011

Les historien og se alle de flotte bildene fra deres arbeid v/Haydom

Line Engelstad og Kristian Storaker Tregde, EVENTYRET I HAYDOM…

…som ble virkelig! For dette hadde vi drømt om – og for et eventyr det ble!

Vi er for lengst kommet vel hjem fra Tanzania, og alle inntrykk er ennå ikke fordøyd…det var stor kontrast å komme hjem til Norge i julestria etter alt vi hadde opplevd. Og følelsen av takknemlighet over å ha fått være med på dette er stor
– asante sana – tusen takk –

Kristian og Line er kollegaer fra Oslo, og har vært så heldige å få lov til å komme til Haydom. Jan Thomassen koordinerte forberedelsene, og vi satte av 6 uker, fra 1. november til 15. desember 2011. Vi fløy via Amsterdam, landet på Kilimanjaro flyplass og dro til Arusha, den største byen i nordlige Tanzania, ca 500.000 innbyggere, en stadig voksende by med pulserende liv, markeder, hoteller og butikker. Den nærmeste ”sivilisasjonen” i vestlig standard i forhold til Haydom. Etter en overnatting på Impala hotell, tok vi public landcruiser innover høylandet. Det er en stor jeep som fylles til randen av mennesker, bagasje og av og til høner og andre dyr…etter 6 timer og 300 km vestover på særdeles humpete veier men gjennom vakkert og variert landskap, folk og dyr langs veiene, hus og bosettinger, masse å se på men til dels døden-nær-opplevelser… allerede fulle av inntrykk, ankom vi Haydom Lutheran Hospital – et eget lite samfunn i Haydom city. Vi ble tatt imot og vist rundt av Turid Espegren, kona til sykehusets direktør. Selv om vi skulle jobbe ved Dental Unit, bor og jobber vi som en del av sykehuset i Haydom. Da bør en vite litt om både sykehusets historie og drift og noe om hvilken kultur, tradisjon og utfordringer menneskene man møter lever med.

Totalt i selve byen og områdene rundt bor ca 10.000 mennesker.
Levestandarden i Haydom er relativ lav. Flesteparten av lokalbefolkningen bor i jordhytter uten elektrisitet eller vann – likevel har alle mobiltelefoner! En stor del av den voksne befolkningen har alkoholproblemer. De hygieniske forholdene er dårlige, toalettet er gjerne et hull i bakken og søppel ligger overalt. Spesielt etter regnskyll blir det tydelig…det renner elver av sølevann og avfall i gatene og lukten er mindre hyggelig. Selv om det ikke er sultsituasjon i området nå, har det vært vanskelige tider tidligere år da avlingene sviktet pga værforhold. De er avhengige av sine jordbruksprodukter som bl.a mais, løk, bananer og ris for eget bruk og salg i lokalmiljøet, og dyra deres trenger beitemark. Det er likevel en stor del av befolkningen som lever på et minimum, i enkle hytter med jordgulv eller stråhytter lengre ute i bushområdene. Ofte har de ikke økonomisk mulighet til å betale for behandling på sykehus dersom de skulle bli syke.
Mbulu district og Manyara region som Haydom tilhører, er dominert av 4 stammer; Datogaer, Iraqw, Hadzaber (bushmen) og Iramba. Alle lever sammen uten store konflikter men med sin kulturelle tradisjon, særegenhet og stolthet. Det er ikke strenge skiller i forhold til ekteskap mellom ulike stammemedlemmer, så etter hvert er grensene for stammetilhørighet blitt noe utvisket . Haydom har også sitt eget kultursenter, 4 CCP eller 4 Corners Cultural Program. Haydom er nemlig det eneste stedet i Afrika hvor kontinentets fire hovedspråkgrupper lever sammen. Kulturprogrammet forteller mer om nettopp stammenes særegenheter og historie og områdets historiske og kulturelle utvikling. Det er lagt stor vekt på prosessen om hvordan stammene har tilnærmet seg hverandre og hvordan man skal sikre fredelig sameksistens og bevare de gamle kulturene også for fremtiden.
Haydom Lutheran Hospital (HLH) har over 400 senger og pasienter, og ofte tilsvarende antall pårørende som bor på området. Innlagte pasienter må ha med seg en person for å stelle seg og lage mat til dem – så det er folksomt og fargerikt på sykehusområdet! Totalt er ca 600 mennesker ansatt ved sykehuset.Det er til enhver tid en stab av faste afrikanske leger og sykepleiere og et varierende antall frivillige vestlige helsearbeidere. Det er både leger og sykepleiere, spesialister og studenter som kommer for å gjøre en frivillig innsats, lære og lære bort. Da vi var der, var de fleste fra Norge, men mange også fra Nederland, Danmark og Tyskland.
Innkvartering for frivillige er enkel etter norsk standard, men har det nødvendigste. Vi fikk rom i gjestehuset som rommer en seng og skrivebord, bad med toalett og kaldtvannsdusj…men man venner seg fort til andre forhold enn man er vant til hjemme. Etter odørproblemer på Kristians rom, ble han etter hvert forfremmet til en større familiebolig. Vi spiste stort sett på gjestehuset, det gikk mye i ris, spaghetti, mango og ulike former for stuinger. Restauranter etter vestlig standard finnes ikke i Haydom, men det er mange hyggelige spisesteder som serverer god lokal mat.
Sykehuset ble bygget opp fra ingenting på 50-tallet, midt i et busklandskap invadert av tse-tse fluer, og er senere blitt utvidet i etapper. Standard og utstyr er relativ enkel og til dels mangelfull. Det kan til tider være grobunn for både frustrasjon og irritasjon i forhold til mangel på utstyr og systemer, og mye virker fremmed og uvant. Samtidig er det så inspirerende og imponerende å se hva man får til, liv som reddes – ofte på tross av enn på grunn av. Det er mange utfordringer ved å drive sykehus i Afrika, og underbemanning, økonomi og mangel på utstyr er noen av dem. Bl.a hadde CT-maskinen ved sykehuset vært i ustand lenge.
HLH består av mange kliniske avdelinger. OPD (out patient department) behandler pasientene poliklinisk eller refererer videre til en av de andre aktuelle avdelingene for innleggelse. De fleste behov er dekket; kirurgisk avdeling, intensivavdeling, HIV/AIDS klinikk, fødeavdeling, diabetesklinikk, øyeklinikk, tuberkuloseavdeling, fysioterapi, psykiatri, Amani ward (for alkoholikere, avvenningsprogram), Lena ward (barneavdeling, oppkalt etter donasjoner fra Lena Sløgedal Paulsens minnefond som ble drept i Baneheia).
I tillegg er det røntgenavdeling, barnehjem, apotek, postkontor, systue, likhus, snekkerverksted, vaskeri (alt av sengetøy blir vasket for hånd og lagt ut til tørk i solen), bilverksted, bibliotek, bokhandel, kantine, sykebil, de har egen farm hvor det dyrkes frukt og grønnsaker og sages tømmer til planker; rett og slett et lite minisamfunn. De har sykepleierskole med både kvinnelige og mannlige sykepleierstudenter. Det er vel også det eneste sykehuset i verden med en edderkoppfanger på lønningslista! Sykehuset er en egen liten verden i et stykke av Afrika som neppe hadde vært så tett befolket om det ikke hadde vært for nettopp dette sykehuset. Byen som i løpet av de siste femti årene har vokst opp omkring sykehuset er et eneste langt bombardement av lukter, lyder, farger og synsinntrykk. Mer info om sykehuset og dets drift for øvrig kan dere finne på sykehusets hjemmeside, (www.haydom.com) Det er et sykehus i stadig fornying og utvikling, og mens vi var der bygde de ny fødeavdeling, regnvannstank og minibank. De forberedte også åpning av den nye yrkesfagskolen.
Hver morgen starter med morgenmøte kl 07.30 med den medisinske staben, hvor også tannlegene inkluderes, dog mest relevant for legene. Her tas opp siste døgns dødsfall, spesielle hendelser, spørsmål til diskusjon eller beskjeder fra ledelsen. Leder for sykehuset i dag er Olav Espegren, lege av utdannelse, og lang erfaring både i klinisk arbeid og sykehusledelse fra bl.a både Norge og Kina. Etter morgenmøtene var det samling kl 08.00 i Sala, sykehusets kirke, med bønn og preken. Her blir også alle nye besøkende til Haydom presentert, og de som reiser blir takket og sagt farvel til. Sykehuset var opprinnelig et luthersk misjonssykehus drevet og støttet fra Norge. Nå er det overdratt til den lokale kirke, med støtte fra den Tanzanianske stat men med NORAD fortsatt solid inne med ca 40% av driftsmidler. Sykehuset har altså en tydelig profil hva gjelder verdi- og menneskesyn, og alle er velkomne og respektert uansett livssyn, både av ansatte, frivillige og pasienter.
På røntgenmøtet kl 08.30 gjennomgås siste døgns kasus og relaterte diagnoser. Dette var også mest relevant for legene, men vi lærte masse og så mange røntgen av forferdelige skader og triste diagnoser – det gjorde inntrykk. Kristian har for øvrig organisert oppstart av en OPG-maskin som ikke hadde vært brukt, et godt supplement til røntgentilbudet på sykehuset.
Klokken 09.00 begynte tannlegearbeidet. Noe av det første som slo oss da vi kom hit, var brunlig misfargede tenner med tildels store misdannelser i emaljen. Dette gjelder alle aldersgrupper og må så vidt vi kan bedømme involvere en høy prosentandel av de lokale innbyggerne. Vi har fått opplyst at det er mye fluor i drikkevannet (grunnvann) og at det derfor må antas at det er dental fluorose det dreier seg om. Det er også flere andre uheldige faktorer, som blant annet høyt sukkerforbruk og dårlig oral hygiene – som delvis også skyldes mangelfull kunnskap og informasjon. Men det er et økt fokus fra sykehusets side på at man skal la barna drikke regnvann i stedet for grunnvann, og det blir spennende å følge oppvoksende generasjoner da det er grunn til å tro at dette enkle grepet vil gjøre stor forskjell i barnas tannsett.
Tannlegearbeidet har vært både spennende og meningsfylt, og selvfølgelig svært annerledes enn hjemme. Vi har vært tilknyttet et godt men enkelt utstyrt tannlegekontor et steinkast unna hovedinngangen til sykehuset, og her har vi hatt vårt daglige virke. Jan Thomassen og hans Dental Sør fortjener virkelig honnør for initiativ og oppstart av tannklinikken her i 2000. Siden da har han koordinert hjelpearbeidet og bidratt med utstyr, service og forbruksmateriell. Det er ett tannlegekontor med nødvendig utstyr og digitalt røntgen. Antall pasienter og arbeidsmengde varierte veldig fra dag til dag, De første par ukene var ekstra travle, så vi ble kastet rett ut i det. Selve behandlingen har stort sett vært fjerning av vonde tenner og rotrester, både vanlig ekstraksjon og kirurgiske fjerninger. Vi har også lagt fyllinger der det har vært mulig. Et par rotfyllinger ble det, ellers har det vært en del store abscesser og 3 kjevefrakturer. Vi har samarbeidet med sykehusets kirurg for diagnose og behandling av kjevefrakturene – spennende og utfordrende! Den ene frakturen ble åpnet ekstraoralt, boret hull gjennom kjevefragmentene og fiksert med steril ståltråd. Det hadde vært spennende å følge tilheling og utvikling på pasienten, men det er en av ulempene med et såpass kortvarig engasjement. Én pasient kom med store etseskader på leppe og kinn, han hadde skylt munnen med batterisyre for å lindre smertene…ifølge han var det allment kjent at dette kunne hjelpe mot tannsmerter. Det er altså viktig med både kommunikasjon og informasjon. Mange foreldre tror ikke det er nødvendig å pusse barnas tenner siden de får nye tenner senere. Både unge og eldre tygger sukkerrør, og kostholdet generelt inneholder mye sukker. Den lokale maisgrøten ugali blandes halvparten grøt og sukker… Oppsummert så er altså hullene større, også på ynge pasienter, de går lengre med smerter og de kliniske situasjonene blir dermed mer alvorlige. Mange av pasientene tror at antibiotika løser alle smertesituasjoner og var svært insisterende på å få antibiotika som eneste behandling av tannsmerter.
Den første tiden var altså preget av inntrykk på mange plan, i møte med kultur og mennesker som lever så annerledes at man antakelig må leve med dem i mange år for å forstå. Noe som selvsagt igjen fører til at de ikke alltid forstår oss heller – det har vært mange lattermilde episoder! Klinikkassistentene Martina og Elisabeth var helt uunnværlige i kontakt med pasientene. De kjenner språket og kulturen. De snakker greit engelsk, og tolket til både swahili og iraqw. Noen ord og fraser var veldig nyttige å kunne i behandlingssituasjonen; maumivu?- Har du vondt? Fungua mdomo- gap opp, ngata-bit sammen, hema-pust dypt…hakuna shida – ikkeno´problem!
I møte med lokalbefolkningen ellers hadde det også vært ønskelig å lære seg noe mer swahili, det er mye man gjerne skulle ha forstått og formidlet i møte med så mange flotte og spennende mennesker.
Tanntekniker er det ikke i mils omkrets, så protetisk arbeid er det ikke mulig å utføre. Dessuten vil det kreve oppfølging og flere besøk, noe som ikke er praktisk mulig for de fleste. Mange reiser lange avstander for å komme til tannlegen, og så lenge smerten fjernes, er de ikke så opptatt av om tannen erstattes. Det de derimot er veldig opptatt av, er å få med den ekstraherte tannen hjem…til skremsel og beundring fra venner og familie!
Etter 2 uker kom en positiv overraskelse: Baraka, en tanzaniansk nyutdannet tannlege. Han fulgte oss og vil være med andre norske tannleger som kommer nedover. Dette betyr at Haydom vil ha en tannlege også i de periodene der norske tannleger ikke har mulighet til å bidra. Det betyr imidlertid ikke at vi norske er helt overflødige ennå, og samarbeidet kan i tillegg utvides til å drive mer utadrettet og systematisk forebyggende tannhelsearbeid. Vi følte oss veldig velkomne både av pasientene, tannhelsesekretærene, den medisinsk staben og lokalbefolkningen forøvrig. Det er et varmt, raust og stolt folkeslag – til tross for sine utfordringer. Det har aldri vært ubehagelige eller skumle situasjoner verken i behandling eller ellers – dog var det tilløp til dramatikk da Line skulle ekstrahere to tenner på en lite samarbeidsvillig 8-åring….det endte med bitt i fingeren og blødende sår – men med Diazepam og sløv gutt gikk det greit til slutt, tennene kom ut! Forøvrig er det viktig at alle relevante vaksiner er oppdatert før man drar på slike oppdrag, og at hygieneregimer opprettholdes så godt det lar seg gjøre med tanke på ulik form for smitteoverføring.
Noe av det som var mest meningsfylt var outreach-arbeidet. Da blir tannlege-teamet med mor-og-barn teamet på en av de rundt 30 uteklinikkene sykehuset betjener. Å kalle det klinikk er forresten overderevet – det er som regel et kirkebygg som er samlingssted og så rigger man seg til med det som er til rådighet; benker, plaststoler, stubber… Vi oppsøker dermed mennesker som ellers ikke hadde kommet seg til helsekontroll eller tannlege. Der drives helsesjekk av barn og gravide, HIV-testing, vaksinasjon og informasjon. En vekt henges opp i et tre og barna veies og registreres – det er en myldrende og fargerik forsamling og kan virke kaotisk, men sykepleierene er erfarne og har tilsynelatende system i det hele. Tannbehandlingen på slike uteklinikker er gratis, utstyret enkelt men effektivt. En krakk, stein eller stubbe for tannlegen å sitte på, bakken er pasientstol…en spyttegrop, speil, sonde og pinsett. Anestesi til alle og selvfølgelig rene ekstraksjonstenger eller hebler til hver pasient. Vi har vært på to slike oppdrag i landsbyene Endamanang og Dajameda noen timers kjøretur utenfor Haydom. Med tre tannleger i sving under et akasietre med hver vår hebel og tang, fikk vi hjulpet mange mennesker på noen timer. Behovet var enormt! En helt annen arbeidshverdag på alle måter, altså.
Helgene har vi hatt fri, og vi har benyttet anledningen til å oppdage og oppleve litt av denne delen av Tanzania. I Haydom har vi blitt invitert i både barnedåp og konfirmasjon, og vi har vært på diskotek! Safari i Tarangire national park var flott, og vi har besteget Tanzanias 4. høyeste fjell Mt Hanang (3417m). Vi har også vært på små fotoppdrag for sykehuset, bl.a et vannprosjekt i Wandela village – en landsby som ønsker seg rent drikkevann….store kontraster til norsk hverdagsliv.. Vi har spist røtter hos buskfolket Hadzabene og besøkt Petes farm og slangene hans. Vi har vært på utflukter til Basotu-innsjøen og Balangdalalu village, hvor sykehuset har en klinikk. En helgetur til Arusha og markedene var en eksplosjon av farger, lukter og lyder! Rett utenfor Arusha ligger en park med slanger, krokodiller og andre spennende dyr, virkelig verdt et besøk. Det er opprettet en snake-clinic i tilknytning til denne, som behandler alle i området som blir bitt av slanger. Behandlingen er gratis, og det er slangeparkens inntekter som finansierer dette – flott arbeid! Fotoapparatet har blitt flittig brukt, både til kliniske fotos, portretter og som ”fotodagbok”, i møte med alle mennesker, farger, stemninger, lyder, lukter…umulig å få frem alt dettte i fotografier, men vi håper noen av bildene vi sender kan gi et lite inntrykk.
Et av høydepunktene utenom selve tannlegearbeidet var feiring av Uhuru 9.desember, Tanzanias 50 års uavhengighetsdag. Det var tilsvarende 17. mai tog på sykehusområdet med tog, flaggheising og nasjonalsang. Vi ble godt kjent med Mama Kari. Hun er en av de store ildsjelene i oppbyggingen av sykehuset sammen med sin avdøde mann Ole Halgrim Evjen Olsen. De har viet mesteparten av sitt liv til nettopp Haydom, sykehuset og misjonen. De kom dagen etter at Tanzania ble selvstendig, 10.desember 1962 – så 10. desember var det stor stor feiring av hennes liv og virke her gjennom 50 år, med hennes venner og familie. Vi overlappet med vår etterfølger noen dager, og det var hyggelig å møte kollega Dagfinn og hans kone Lillian. Line fikk besøk av sin datter de siste 2 ukene av oppholdet, og det ble mange inntrykk og minner for livet for en 12-åring. Hun var med ut på outreach og bidro på barnehjemmet. Før avreise til Norge fikk Kristian med seg noen dagers sol og varme på vakre Zanzibar, absolutt verdt et besøk! Line og Ellinor tilbrakte noen dager hos en Masai-familie vi ble kjent med – der fikk vi være med på forberedelser og seremoni i forbindelse med Masai-omskjæring…en egen historie!
Vi kom hjem og følte vi hadde bidratt med noe, men skulle gjerne gjort enda mer. Det har vært et opphold som til tider har inneholdt momenter av både irritasjon og frustrasjon – men aller mest er vi blitt imponert, inspirert, motivert! Vi har tråkket godt utenfor komfortsonen på det profesjonelle og personlige plan. Vi har fått ny kunnskap, ny inspirasjon, nye venner for livet, møter og mennesker vi aldri vil glemme. Vi vet at vi har hjulpet mange, men flere venter og trenger hjelp! Dette har vært en livsforandrende reise som har gitt nye perspektiver på så mye i livet – vi håper å få komme tilbake, og kan absolutt anbefale våre norske kollegaer å gjøre en innsats i Haydom.
Line Engelstad linengel@online.no

OPG på Haydom, og historien om en pasient

 

1.november 2011 ankom vi, Line Engelstad og Kristian Storaker Trægde, Haydom Lutheran Hospital. Med koffertene fulle av dentalt «stæsj» fra Jan Thomassen og Dental Sør var vi ivrige på å komme i gang, men måtte som alle andre fornuftig nok vente på arbeidstillatelsen fra myndighetene i Tanzania.
Pasientene ventet imidlertid ikke på arbeidstillatelsen vår, det ryktes fort i et middels stort lokalmiljø når det plutselig er mulig å få behandling for de vonde tennene igjen. Så allerede på vårt første besøk på Dental Unit satt det flere ventende pasienter på venteværelset. Beskjed om at vi ikke kunne tilby behandling før dagen etter ble gitt. Men en kvinnelig, middelaldrende pasient skilte seg ut, liggende på bakerste benk med et sjal over hodet. Et kjapt blikk på hennes asymetriske, fordreide ansikt fortalte oss at damen ikke hadde det bra. Mistanken gikk i retning av en voksen dental abcess. Vi skjønte fort at hun måtte sees nærmere på, arbeidstillatelse eller ikke. Det viste seg imidlertid lettere sagt enn gjort da hun hadde gapesperre som umuliggjorde røntgen og noe videre inngrep intraoralt. Vi sendte henne derfor til sykehuset for incisjon og drenasje og om mulig et OPG, da vi visste at det skulle være tilgjengelig på sykehuset.

Dagen etter ble det klart for oss at det ikke sto så vel til med OPG-maskinen som vi trodde innledningsvis. Det vil si; OPG-en hadde det bra, men ingen brukte den! Den ble levert tidlig i 2011 som en donasjon fra Dental Sør Røntgen, og det var med andre ord derfor sannelig på tide å få den tatt i bruk. Og med en ventende pasient med en uidentifisert tann som var mer enn kranglevillig, følte vi det som vår oppgave å få gang på den! Etter å ha funnet frem alt av bruks- og instalasjonsanvisninger på både OPGen og scanneren for fosforplatene, samt etter hvert forsforplater og kassetter for disse, følte vi at oppgaven var noe vi kunne mestre. Med god hjelp av Elihuruma Bayda, røntgenassisten og glimrende god i engelsk, gikk vi i gang med å finne ut av hvordan dette var tenkt å fungere. Men vi manglet pcen som fulgte sendingen! Det var der problemet lå! Vi antok at denne hadde riktig programvare ferdig installert og undertegnede følte seg mer enn hjelpeløs da det ble klart at den ikke lot seg spore. Da hjalp det lite at medfølgende instruksjonsbok ga instruksjoner som selv en middels datakyndig tannlege klarte å lese. Heldigvis var Elihuruma klarsynt, og kom med forslaget som skulle ende med å bli løsningen. Ta et steg tilbake, vekk fra det digitale, til det klassiske røntgenbildet som fremkalles i mørkerom. Dette var nemlig gjeldende metode for alt av røntgen som ble tatt på sykehuset ellers i det daglige, og det var også slik Elihuruma var vant til å jobbe. Det har åpenbare fordeler når noen skal tilvennes noe nytt at de ikke presenteres for for mye på en gang. Så i dette tilfellet ble vi enige om at et steg tilbake måtte være greit, da det totalt sett fortsatt gikk fremover! Men etter litt prøving og feiling med stråledose, stråletid og ellers alt av justerbare parametre viste det seg at kassettene for fosforplatene overhode ikke ga tilfredsstillende resultater for røntgenfilm. Noen vil vel kanskje si at det burde vi skjønt før vi begynte. Vel, det gjorde vi kanskje også. Men så geografisk langt fra nærmeste analoge filmkassett som vi befant oss på det tidspunktet, «african-styled» postgang og en pasient som skulle vært fotografert for lengst, så var vi bare nødt til å forsøke det.
Neste runde ble derfor å forsøke å skaffe analoge kassetter. Tiden hadde gått, dager ble til mer enn en uke og pasienten med abcessen var fortsatt innlagt på sykehuset. Antibiotika og drenasje for andre gang av abcessen ekstraoralt førte ikke frem. Hun var symptomfri nok, men evnet fortsatt ikke å åpne munnen. Dermed var det fortsatt ikke mulig å ta intraorale røntgen, ei heller å trekke tenner dersom vi hadde visst hvilke tann det dreide seg om. (Det hører med til historien at hun hele tiden var under behandling på sykehuset og at vanlige hoderøntgen var tatt i massevis for om mulig å identifisere andre årsaker til abcessen enn dentale.) Responsen fra Thomassen i DS var som vanlig kjapp, men når det tar en halvtime og få åpnet en mail sier det seg selv at det er en trøttende affære å være i dialog med folk i Norge. Via DS røntgen og Kjetil Fossen ble det snust opp to gode, gamle analoge kassetter. Det var utelukket å sende dem per post da vi ikke ønsket at noe skulle komme bort på veien. Men kanskje enda viktigere: Vi hadde ikke tid til å vente på dem. En måneds venting på pakkepost er visst ikke uvanlig, og dersom det ble tilfelle ville vi være tilbake i Norge når de kom. Vi hadde lyst til å se OPGen i sving, og tok derfor en runde blant de nordmennene som befant seg på sykehuset. Visste noen om noen som skulle reise fra Norge og hele veien til Haydom, som kunne ta dem med? Etter en tid kom det frem at mediehøyskolen på Gimlekollen skulle nedover på et kort besøk, og i den forbindelse ordnet Thomassen rask og grei levering fra Mandal til Kristiansand. Uka etter sto vi klare sammen med en for oss ukjent velkomstkomite, og Gimlekollen hadde ikke vært på Haydom i mange minuttene før kassettene ble overlevert. Vi var kjappe med å ta et par prøvebilder, og dette funket strålende! Elihuruma fikk æren av å være den første til å bli fotografert, og det var også ham som fremkalte det første bildet. Endelig virket OPG-en igjen!

For pasienten med abcessen var dette imidlertid ikke til noe hjelp. Hun hadde dratt fra sykehuset uten at vi fikk greie på det, med gapesperre og uforrettet sak. Til vår store fortvilelse. Men pengene hennes hadde tatt slutt. Behandlingen er ikke gratis, og hun hadde ikke råd til mere. Vi hadde begynt å snakke om å ta ut tenner i den aktuelle regionen på generell mistanke, siden verken sykehuset eller oss hadde et klart bilde av årsakssammenhengen og siden dette begynte å dra kraftig ut i tid for henne. Men dette ble altså ikke noe av. Det gjør ikke godt å tenke på i ettertid.

Som man må forvente dukket det likevel ganske snart opp pasienter som hadde god bruk for OPG maskinen, deriblant flere kjevefrakturer og nye dentale abcesser. Og undertegnede har nylig hatt kontakt per mail med Elihuruma som forteller at OPG-en ofte er i bruk.
Dette er bare en liten historie fra vår tid på sykehuset i Haydom. Les gjerne de andre reisebrevene her for mer utfyllende beskrivelser av hvordan jobben som tannlege er, og hvordan dagliglivet barker i vei på sin egen måte helt uavhengig av en nordmanns referanser og forventninger. Det finnes ikke en kjedelig dag på Haydom!
På vegne av Line Engelstad og meg selv

Kristian S. Trægde kristiantraegde@gmail.com