Minicart 0
  • Du har ingen produkter i handlekurven.

Tannlege Aas-Lyngby 2001

Tannlege Oddbjørn Aas-Lyngby og kona Lillian

– forteller her om deres opphold ved Haydom i 2001.
Minner fra en tur til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania


På en utstilling i København kom jeg i prat med Jan Thomassen fra Dental Sør. Han og kona hadde vært på Haydom og montert nytt tannlegeutstyr. Nå lurte han på om ikke jeg kunne tenke meg en utfordring. Om jeg kunne! Min kone, Lillian, som er ledende helsesøster i Vennesla, og jeg hadde ofte lekt med tanken på å bruke noe av det vi hadde lært på mennesker i den 3. verden. En tur til det indre av Afrika var midt i blinken. Som sagt så gjort. Jeg fikk tannl. Djupesland til å vikariere på kontoret mitt så pasientene skulle være i de beste hender.

10. januar ankom vi Arusha i Tanzania. Vi overnattet der. Om morgenen var Lillian full av hovne, røde myggstikk. Forhåpentlig virket malariaprofylaksen. Om formiddagen bar det innover i landet med en Toyota Landcruiser, som tilhørte Haydom sykehuset. Sjåføren, Michael Jackson, kjørte vanvittig på veier som vi ville betegne som elveleier. Vi møtte gjetere med spyd og stokker som voktet kyr og geiter langs veien.

Alle smilte og vinket til oss, til tross for at søle og støv sprutet om dem. Etter åtte hasardiøse timer skimtet vi lys. Vår eminente rallysjåfør kunne opplyse at det var stedet: Haydom Lutheran Hospital. Etter nok en halv time over stokk og stein sto vi utenfor huset til Ole Halgrim og Kari Olsen. Etter en fantastisk, hjertelig velkomst og et deilig kveldsmåltid bar det til vår egen “gjestebolig”. Det viste seg å være en helt all right bolig, om ikke etter norske forhold. Etter en natt med mange rare lyder og lite søvn var det frokost hos Mama Kari og Ole Halgrim kl. 07.00. Etterpå var det omvisning på sykehuset.

I 1954 fikk Norsk Luthersk Misjonssamband lov av myndighetene i Dar es Salam til å bygge en misjonsstasjon på Haydom. Det var den gang som nå: “In the middle of nowhere”. Det bodde kun en familie der da de første misjonærene kom. I dag bor det 5.000 i den nære omkrets av sykehuset.

Årlig foretas det ca. 3.500 kirurgiske inngrep. Det fødes ca. 3.000 barn på sykehuset (ca. 1.800 på VAS), hvorav 300 fødes ved keisersnitt. Alt brukes om igjen. Gummihansker steriliseres, likedan kanyler og bandasjer. Det vaskes daglig 1.000 kg tøy ved sykehuset, og det produseres egen infusjonsvæske av regnvann. På sykehuset er det 400 senger. For tiden behandles 500 “sengeliggende” pasienter, de fleste for malaria og tuberkulose (enormt mye malaria nå i regntiden). Det er et fascinerende syn når 15-20 pårørende kommer bærende på en malariasyk pasient.

De kan ha gått i en brennende hete tre-fire dager gjennom villmarken med den syke på båren. De veksler om å bære. Fire på hvert skift. Når de så endelig er framme ved sykehuset, setter de båren halvveis ned, løfter den opp igjen før de til sist setter fra seg pasienten. Dette er en symbolsk handling for at pasienten en gang skal reise seg igjen.

Sykehuset har 21 uteklinikker, som besøkes en gang pr. måned, noen med fly pga. fremkommeligheten. Disse utestasjonene består hovedsakelig av et bord og tre-fire stoler, medbrakt på landcruiserens tak. Dette plasseres under et stort baobabtre, og vips er klinikken klar. Det undersøkes og vaksineres 70.000 barn og foretas 30.000 graviditetsundersøkelser årlig. Sykehuset driver sykepleierhøgskole med 140 studenter. Den er fireårig og sykepleierne er ferdig utdannet jordmødre ved avsluttende eksamen. Sykehuset driver også videregående skole og kirke med plass til 1.000 mennesker (full hver søndag). Sykehuset har eget bilverksted, snekkerverksted, rørlegger osv.

Så godt som ingenting kan fåes utenfra. Det er som nevnt åtte timers kjøretur til Arusha. Pga. feilslåtte avlinger i fire år på rad er det stor sult i området. Det kjøres ut tonnevis av mais fra sykehuset hver uke for å hjelpe befolkningen over den verste kneiken. For å få mais av sykehuset, må de utføre et arbeid. Det bygges veier, dammer og lignende.

Som lønn får de mais. En morgen satt 20 mødre foran huset vårt. De fortalte at de hadde bare gress å gi barna nå. Daglig kom mødre med utsultede barn i armene på døra vår og ba om litt mat. Vi visste at vi ikke burde gi pga konsekvensene, men det er ikke lett å gå tilbake til frokostbordet etter en slik opplevelse.

Den som leder og er pytt og panne for alt dette heter Ole Halgrim Evjen Olsen og er fra Mandal. Han er over 70 år, men står på fra seks om morgenen til elleve om kvelden. Jeg begriper ikke hvor han og kona, Mama Kari, får kreftene fra. De er begge supermennesker og nyter selvfølgelig en enorm respekt og entusiasme hos alle på Haydom, ja over store deler av Tanzania, helt inn i regjeringsbygget og presidentpalasset i Dar es Salam.

Jeg kom etter hvert i gang med arbeidet mitt der nede. Jan Thomassen hadde montert et bra utstyr så det var bare å sette i gang. Tennene til de innfødte var helt brune av fluorose, så det var lite karies. Munnhygiene tror jeg ikke de hadde hørt om, så periodontitten florerte. Det var lite hensikt med noen form for scaling. Tannbørster hadde de ikke sett. De tygde på en pinne slik at den fliste seg opp og brukte den til tannpussen.

Det ble for en stor del extraksjoner, men selvfølgelig litt kons i blant. Ole Halgrim og jeg fant ut at jeg skulle behandle skolebarna. Svært få på Haydom hadde noen gang sett en tannlege før, langt mindre et tannlegekontor. Så det skapte mye baluba når de skulle plasseres i stolen. De fleste ville helst ligge med hodet ved fotstøet, eller på tvers i stolen, men etter hvert ordnet det seg. Jeg ferdigbehandlet 1.089 skolebarn mellom sju og 18 år. Det ble ca. 25.000 permanente tenner. Ca. 700 av skolebarna hadde tydelige tegn på fluorose. Bare 45 elever hadde karies og jeg fylte bare 75 caviteter. Den lave kariesaktiviteten skyldes absolutt ikke munnhygienen, for bare 220 elever hadde tilfredsstillende periodontale forhold. Kosten består nesten utelukkende av mais og bønner.
Oddbjørn og Victoria på kontoret.

Oppholdet vårt bestod ikke bare av arbeid. Ved sykehuset var det foruten dr.Olsen to andre kirurger fra Norge, pluss en norsk evangelist: dr.teol. Norvald Yri. Han hadde kommet i kontakt med en jaktstamme av buskmenn. Dette er snart den eneste som er igjen i Afrika. Han lovet å ta oss med ned til disse Wahazabeene hvor han evangeliserte. Det var nesten umulig å komme frem for elvene gikk som regel over taket på Landcruiseren , men en søndag var sjansen der. Det hadde ikke regnet på en stund, så Yri, Gunnar Sødal (en kirurg fra Rikshospitalet) med kone, Lillian og jeg begav oss i vei. Etter en strabasiøs biltur gjennom stepper, urskog, elver og gjørmehull, kom vi til Wahazabeene. De lever som sagt av jakt. Våpnene er pil og bue og spyd. Med disse jakter de på sebraer, antiloper og løver, ja, de går ikke av veien for en elefant heller. Når byttet er nedlagt deler hele landsbyen. De spiser til de ligger der. De bodde i små grasshytter.
Jeg ble med en av disse jegerne hjem. Han ville absolutt vise meg huset sitt. Det var en liten grasshytte med en tørr tornebusk som dør. Den skulle holde villdyrene borte. Inni var det et ildsted og en skinnfell. Hele hytta kunne være ca. 2×2 meter, og det var bare på taket det var gress. Veggene var bare stenger stukket ned i bakken. Hans jordiske gods var denne hytta samt et spyd, 2 buer og en del piler. Gjett om han var lykkelig og stolt!!!!
Slik opplevde jeg de fleste innfødte ved Haydom. De var blide og vennlige, men det nyttet lite med timeavtaler. I Afrika kommer tiden, den går ikke. Dessuten hadde ingen klokke. Har vi noe å lære? Jeg etterlot meg noe av meg selv på Haydom og kommer kanskje til å ta en ny tur. I mellomtiden er det plass og behov for deg der nede, kjære kollega. Det er en opplevelse du bør ta med deg.

Hilsen kollega
Oddbjørn Aas-Lyngby

Fra Vennesla og Tanzania